Hos Bach finner man bokstavelig talt det man leter etter. Man kan finne det gylne snitt, fibonaccitall, temaer spilt baklengs, speilvendt og garantert også matematiske sammenhenger mer komplekse enn matematikere har oppdaget til nå. Et eksempel på dette er den siste fugen i Die Kunst der Fuge, hvor Bach lar de tre stemmene blande seg med en fjerde, uhørlig stemme, som er selve Die Kunst der Fuge-temaet. Dette er avansert, men man vil ane skjønnheten i dette selv om man ikke rasjonelt kan forklare det. Et eksempel på dette er når man ikke vet om man husker noe eller ikke. Et annet eksempel er de gangene man husker noe på samme måte som når man etter en drøm bare sitter igjen med det emosjonelle avtrykket av å ha lyttet til himmelsk musikk. Man vet ikke om man faktisk har hørt musikken, eller om man bare har opplevd gleden man ville følt dersom man hadde hørt den. Rilke skrev: «Kanskje er det å skape ikke annet enn å erindre dypt.» Dyp erindring er det også når min gode venn, og eminente pianist, Tor Espen Aspaas, her løser gåten i Die Kunst der Fuge:
For de fleste av oss er det antakelig enklere å høre dette – her er Glenn Goulds tidsskultur av dette verket mange mener ikke er skrevet for noe klingende instrument (men kun for å lese notene):
