Av: Espen Folmo, 2008. Reportasje fra Iquitos, Peru.
Skumring: Om dagen sover Ricardo (41) og Marciel (56). Først når den tropiske sortheten siler ned fra regnskogens tak, begynner arbeidet med å guide spirituelle turister gjennom et indre landskap like truende og vakkert som Amazonasjungelen selv. Hundre liter plantemedisin har i løpet av dagen dampet ned til noen munnfuller heksebrygg, en stinkende gjørme som åpenbarer en fremmed og uant verden.
Guillermos (55) skygger er det eneste som beveger seg i det blafrende stearinlyset. Sistemann, en nordisk jente på nitten år, har nettopp tvunget ned det lille glasset sjamanen har overrakt henne, og har grøssende lagt seg tilbake på plassen sin. Alle ligger på madrasser i en sirkel langs veggene i malocaen. Den runde seremonihallen er reist av lange stokker som holder det enkle løvtaket oppe. Bare veggene av myggnetting skiller oss fra jungelnatten. Medisinmannen jager skyggene ut av rommet med to fuktede fingre, og tropiske lukter og lyder blir med ett nesten uvirkelig virkelige. Kroppen bombarderes av fuktighet, varme, den kvalmende lukten fra medisinplanta, som får enkelte til å brekke seg i bøttene de har stående ved siden av madrassen, og lydene fra jungelen – en multidimensjonal kakofoni av sirisser og fugler.
Spirituell turisme
Hvert år kommer tusenvis av åndelige turister til Amazonas-jungelen for å drikke medisinplanter, spesielt ayahuasca. I Peru er ulike former for sjamanisme for lengst blitt en vesentlig næringsvei. Dette fører til at stadig nye områder av jungelen kjøpes opp og gjøres om til sentre hvor vestlige mennesker på søken etter en dypere forståelse av seg selv og sine omgivelser er villige til å betale en gjennomsnittlig peruviansk årslønn for å delta i én seremoni. Dollars, kriminalitet, bærbare PC-er, internettkabler, biler, mobiltelefoner, solkremer, alkohol og desperate selgere trenger seg sakte men sikkert lenger og lenger inn i Amazonas. I kjølvannet av turistene følger også en økning av levestandarden til svært fattige peruvianere. Mange peruvianere livnærer seg av å lage smykker, tepper, duker og tegninger av ayahuasca-visjoner. I jungelbyen Iquitos kan man kjøpe disse hjemmelagde suvenirene på hvert gatehjørne. Overalt er det også reklametilbud om båtturer, jungelsafarier og guidede bussturer til sentre hvor det serveres ayahuasca.
Medisinsamling: Ricardo og sønnen hans Ceban (9) deler ut mesterplanter til studenter på Espiritu de Anaconda.
Guillermo Arévalo Valera Kestenbetsa ble verdenskjent som ayahuasca-healer etter at han spilte seg selv i den franske regissøren Jan Kounens kanskje to mest profilerte filmer, Other Worlds og Blueberry. Kounen har ved siden av disse filmprosjektene arbeidet med Guillermo som veileder i snart ti år, og han har bygget seg et eget hus her i senteret til Guillermo. Senteret heter Espiritu de Anaconda, og ligger noen mil utenfor Iquitos, en by nordvest i Peru som bare kan nås via fly eller båt. Etter peruviansk standard er Guillermo mangemillionær, og han har kjøpt et område av skogen på omtrent fem kvadratmil. Her rydder han stadig nye retreatleire hvor vestlige mennesker kan komme og bo i noen uker, måneder eller år, enten for å teste ut noe nytt, eller for å lære hemmelighetene til den 30.000 år gamle tradisjonen Guillermo er forvalter av. Etter et år i lære får studentene hans vanligvis tillatelse til å arbeide med disse medisinene i hjemlandet sitt, på egenhånd.
Ny maloca: Guillermos arbeidere har reist et par mil lenger inn i jungelen for å rydde et område på et par kvadratkilometer. Spirituelle turister som ønsker å være i mer enn et år kan bo her. På bildet ser vi den nye seremonihallen på Luz Cosmica-senteret. Her vil det bare bli ayahuasca-seremonier en gang i uka. De som går på diett i et år har som regel andre mesterplanter enn ayahuasca, avhengig av hva de har lyst til å lære og arbeide med.
– Det er en stor prosentandel unge, vestlige turister i alle landene i Amazonas-området som tester ut psykedeliske planter når de er på besøk, og mange kommer hit nettopp av den grunn. Noen for å være med på én seremoni, andre for å være lenger, forteller Pablo Guerra. Han leder den idealistiske organisasjonen APECA (Association Promoting Education and Conservation in Amazonia) i Iquitos sammen med sin amerikanske kone, Gina Low.
Pablos far ble kidnappet av indianere som tiåring, og ble først sluppet løs da han var 25 år gammel. Indianerne lærte ham opp i plantemedisin, og Pablo er derfor en av dem som vet mest om den opprinnelige ayahuasca-kulturen i Peru.
– Broren min arbeider som plantesjaman inne i jungelen. Det er galskap. I store doser kan ayahuasca ødelegge leveren, forteller han.
– Men det er jo mange på disse sentrene som drikker ayahuasca daglig?
– Ja, men det er ikke bra. Folk som Guillermo tenker i stor grad bare på penger, han ansetter andre sjamaner som så vidt tjener til livets opphold. Selv drikker han bare små doser et par ganger i uka. Mange blir også psykotiske dersom de ikke er forberedt på den virkeligheten ayahuascaen åpner opp. Jeg har sett eksempler på tyskere som har vært ute og festet en hel uke, og som reiser til slike sentre og er med på seremonier uten at de informeres om konsekvensene det kan ha for sinnet å blande alkohol med plantemedisinen. Heldigvis har det gått bra med dem, men det er ingen selvfølge.
Skeptiske til ayahuasca-kulturen: De to stifterne av organisasjonen Association Promoting Education and Conservation in Amazonia (APECA), Pablo Guerro (t.v.) og Gina Low, er skeptiske til at tusenvis av vestlige turister reiser inn i jungelen på søking etter psykedeliske opplevelser. – Dette er ikke bare skadelig for skogen, men også for dem som deltar i ayahuasca-seremonier, forteller de.
– Hva tenker du om at det er mange på disse sentrene som er her i årevis, og som tar med seg denne kulturen hjem?
– På en måte er det sikkert bra. Det øker folks bevissthet om hvor verdifull og sårbar regnskogen er, men på den andre siden fører dette til økt trafikk inn i områder av jungelen som egentlig burde beskyttes. Dessuten kommer de aller fleste hit bare for å være med på et par seremonier, og det ser jeg liten nytteverdi av. Turistene drar bare med seg store summer penger, og gjør at det trekkes internettkabler, strømkabler, og bygges nye sentre, veier og hus innover i jungelen.
– Men er ikke dette en utvikling Peru trenger sårt?
– Både ja og nei. Turistene bringer med seg en viss grad av utvikling. Men jorda i regnskogen er bare et par centimeter tykk. I Europa er det mange meter med muldjord. Regnskogen i Amazonas klamrer seg derimot fast i et svært tynt og ungt jordsmonn. Når skogen fjernes, blir den nesten umiddelbart vasket bort, og sanden under er alt som er igjen. Denne sanden, som ligger et par centimeter under bakken, var en gang havbunnen i Stillehavet. Under foldingen av Andes-fjellene ble undervannsørkenen løftet opp. Regnskogen har forvandlet denne sandsletten til tropeskog i løpet av de siste årtusenene. Skogen er derfor svært sårbar, og det på en helt annen måte en skog andre steder i verden. Det at denne typen turisme trenger seg stadig lenger inn i jungelen, er derfor ikke særlig positivt.
Ayahuasca som medisin
Anonym (19) er én av i alt ti fra Norden som oppholder seg på Espiritu de Anaconda denne vinteren. Det siste året på videregående skole begynte hun å bruke store doser hasj, kokain og heroin. Hun oppsøkte Guillermo for å bli kurert for stoffavhengigheten. I tre måneder har hun daglig drukket ayahuasca, som regnes som en av verdens mest psykopotente medisinplanter, og nå er målet nådd. – Dette har på mange måter vært helt forferdelig. Bare smaken er jo, ja, helt ubeskrivelig. Men det er ingen tvil om at dette har reddet livet mitt, forteller hun.
Anonym har betalt 30.000 kroner for det tre måneder lange oppholdet. Guillermo hadde stor sympati med situasjonen hennes og ga henne derfor rabatt.
En annen håpefull europeer på senteret, Eldrid Bakk (43), har tatt med seg sin 13 år gamle datter Frida for å være på senteret i tre måneder. Frida har fått fri fra skolen, men hun må levere lekser via internett fra jungelen. – En fordel er at hun kanskje lærer seg litt spansk her, mener Eldrid.
Siste håp: MS-pasienten Eldrid Bakk tar ærbødig imot plantemedisinen hun håper skal helbrede henne. Guillermo har lovet at han kan gjøre henne frisk på tre måneder, men han er bortreist i ni av de tolv ukene den trygdede alenemoren skal være på senteret. Det er Ricardo som har fått oppgaven å jobbe med henne i stedet.
Eldrid fikk diagnosen MS samtidig som hun fødte Frida, men har hatt symptomer i 22 år. Da Guillermo var i Norge høsten 2008, lovte han henne at han kunne helbrede sykdommen på tre måneder dersom hun kom til senteret hans i Peru. Nå har hun tatt Frida ut av skolen og satset en stor sum penger på sitt siste håp.
Store ord: Guillermo hevder at han kan helbrede både kreft og MS med sine medisinplanter. Han ønsker at så mange vestlige mennesker som mulig skal få ta del i den hellige tradisjonen han representerer. Mange av studentene hans holder daglige ayahuasca-seremonier i Europa og USA.
Ayahuasca i Oslo
Tre av de ti europeerne på Espiritu de Anaconda skal bare være her i et par uker. Deretter skal de videre innover i villmarka, til senteret Luz Cosmica. Der venter en knallhard plantediett og isolasjon i minimum ett år. Guillermo bruker et par uker på å velge ut en eller flere mesterplanter som de norske studentene skal spise i denne perioden. Den eneste sosiale kontakten de vil kunne ha i løpet av det neste året, er den ukentlige ayahuasca-sermonien de skal delta i. Målet med denne tropiske ørkenvandringen er å kunne lede egne seremonier i hjemlandene.
Anonym har tatt dagsturen til Guillermos andre retreatsenter, Luz Cosmica, som er tiltenkt studenter som vil være i jungelen og gå på en såkalt plantediett i et år eller mer. Dietten består av en rekke mesterplanter – planter som ifølge medisinmennene har spesifikke kunnskaper. – Det finnes planter som kan lære oss om for eksempel psykologi, matematiske strukturer og om døden, forteller Guillermo.
Hjemme i Oslo er det et dusin mennesker som allerede lever av, eller forsøker å leve av, å lede ayahuasca-seremonier. Anonym-to er en av dem. Han ble alvorlig syk da han var 25 år gammel, og reiste fra studiene i Paris til Peru for å bli helbredet. I dag har han vært disippel av Guillermo i fem år. Disse fem årene har han gått på en svært streng plantediett for dem som selv ønsker å bli sjamaner. Dietten forbyr inntak av salt, sukker, søt frukt, krydder, alkohol og svinekjøtt. Han kan heller ikke ha noen seksuell aktivitet, være i nærheten av syke mennesker eller drikke kaldt vann, for å nevne noen av diettens regler. Resten av dietten består i at han drikker mesterplanter daglig i noen uker sammen med Guillermo i Peru, for deretter å reise tilbake til Europa og fortsette dietten hjemme. Da skal han få den samme effekten som om han hadde fortsatt å innta mesterplanten han spiser i Peru. Anonym-to dietterer i gjennomsnitt på hver plante i omtrent et halvt år. Når Anonym-to er i Oslo leder han stort sett seremonier hver kveld, med alt fra fem til femten deltakere. – Det er mange psykologer og andre terapeuter som er veldig interesserte i å være med. Hver deltaker betaler 900 kroner, og Anonym-to sender halvparten av disse pengene tilbake til Guillermo. – Guillermo er shipibo-folkets åndelige leder. Dette folket regnes som de beste legene i hele Amazonas. Når andre stammemedlemmer blir virkelig syke, reiser de til shipiboene for å få hjelp, forteller Anonym-to, som er en av Guillermos favorittstudenter.
Mye kriminalitet
Også Gina har sett nok av triste skjebner på grunn av ayahuasca. – Jeg har ikke tall på hvor mange unge vestlige jenter jeg har møtt, som har vært med på slike turer og enten blitt så dehydrerte at de har fått alvorlige problemer og derfor kommet hit til oss, eller som er blitt voldtatt og utnyttet av påståtte medisinmenn. Hun blir stående lenge og riste på hodet. – Mange av disse som kaller seg medisinmenn tenker kun på profitt. Forholdet til penger er annerledes i den tredje verden. Når man ikke har noen ting, blir det å eie noe mye viktigere. Gina kom til Peru og stiftet APECA for snart tretti år siden.
Både lege og selger: For å spe på inntekten som seremoni-leder på senteret til Guillermo, selger Marciel duker og broderier med ayahuascamønstre som hans kone lager.
Allerede før ”dødens vin” når venene, er det som å synke gjennom gulvet og inn i et venteværelse mellom drøm og virkelighet. Så finner ayahuascaen, som kalles alle planters mor, veien til kroppen, hodet og hjertet. – Hvorfor har du drukket meg? Ikke før man rekker svare er man midt inne i en virvelvind. Tiden blir et meningsløst konsept, ens underbevissthet blir bevisstheten, og virkeligheten blir om mulig enda mer kvalmende reell. – Se deg selv slik du er, hvisker plantedronningen, og fremkaller samtidig alle minnene du helst bare ville glemme. På den andre siden av rommet begynner en skikkelse å tømme mageinnholdet i bøtta. Alt blir mer og mer kvalmende. En liten stund er alt i fritt fall. Så kommer tre reddende engler og løfter oss oppover. De tre shipibo-sjamanene Ricardo, Marciel og Guillermo har begynt å synge. Kvalmen forsvinner med ett, sangen kommer liksom fra dype navlestrenger i jordens indre, visjoner og lyder smelter sammen slik at de ikke lenger er to. Vi følger klangbildene opp dypene, akkurat som når lyset brått slukkes i gangen og hånden tillitsfullt følger gelenderet gjennom mørket.
“Enque sua youbanon, min mapo canomeabo”: Jeg skal rense ditt hode fullstendig.
“Rama cano abanon, Ayahuasca cano abanon”: Jeg skal åpne visjonene for deg, Ayahuasca-visjonene.
Etter noe som virker som en evighet, lindrer ikke lenger sangen den intense smerten visjonene påfører deltakerne i seremonien. En etter en gir etter for kvalmen. Anonym har forsvunnet ut av malocaen. Hun sitter på rommet sitt. – Jeg drakk for mye i kveld. Måtte bare få tankene over på noe annet. Anonym har merket at det ikke nødvendigvis er helt trygt å være ung nordisk jente i et land hvor man er mer ettertraktet desto lysere man er. – Etter en seremoni var det en av vaktene i leieren som ble veldig pågående. Jeg synes det er sjokkerende at slikt kan skje. De skulle jo liksom være her for nettopp å passe på oss. Men Espiritu de Anaconda er sikkert et av de beste sentrene i Peru, sier hun, etter en lang pause.
Fire måneder etter hjemkomst kommer det en e-post fra Eldrid. Alenemoren forteller at det ikke skjedde så mye de tre månedene på senteret, men at hun ikke er skuffet. Hun har bestemt seg for å reise ned igjen i sommer og bli på senteret i et halvt år. Det er Guillermo som har rådet henne til dette, forteller hun.
