Are both rationalism and empiricism essential elements in a unified epistemology?

Summary

In the tradition of European philosophy, Plato's epistemology, which is based on the belief that knowledge must be sought in the eternal and unchanging forms of an otherworldly realm of ideas, is often considered to be the foundation of the philosophical tradition. Aristotle, on the other hand, believed that there were unchanging features of the senses themselves, the forms of things, that could be known through sensory experience. In this way, Plato is considered a rationalist, while Aristotle is considered an empiricist. Modern philosophy, such as Heisenberg's thinking, suggests that both rationalism and empiricism are essential elements in a unified theory of knowledge. Plato's belief in the importance of the higher intellect, or nous, and the material, sensible world's inability to provide true knowledge, is contrasted with Aristotle's belief that the material, sensible world is the primary source of knowledge and that knowledge can be gained through induction, abstraction, and idealization. Despite these differences, both philosophers recognized the importance of both sensory experience and the higher intellect in the pursuit of knowledge.

Plato's theory of ideas, or rather theory of forms, as it might be better called, given that the word "idea" now connotes something that is inside the head, is at the core of his epistemology. Plato's ideas, or forms, do not exist inside the head, but are connected to the head in that they can only be contemplated with the eyes of the soul: the higher intellect, or nous. Thus, Plato's view of knowledge is radically different from the prevailing consensus in our time. All things we experience in this material, and visible to the bodily eye, world have no fundamental existence for Plato.

Plato's theory of ideas, also known as his theory of forms, is a core element of his epistemology. According to Plato, the material world that we experience through our senses is not the true reality, but rather a shadow or imitation of an eternal realm of ideas. These ideas, or forms, can only be understood through the higher intellect, or nous, and not through the senses. This makes Plato a rationalist, as he believes that knowledge must be sought through reasoning and contemplation rather than through sensory experience.

Plato is therefore, like Descartes, a rationalist, but Plato does not primarily doubt the senses themselves. Rather, he claims that the sensible world is fleeting and that it is only a reflection of an eternal world of ideas. To come into contact with this world of ideas, the senses are of little help: "When ideas are not sensible, that is, not something we can come into contact with through our senses, it must be the case that we come into contact with them through some other type of cognitive ability we possess" (Dimas 2008: 208-209).

Aristotle, on the other hand, is an empiricist, as he believes that knowledge is primarily gained through sensory experience. He believes that the material world is the true reality, and that we can gain knowledge of it through the senses and through the process of induction, abstraction, and idealization. It is primarily the sensible, material world that is real, and it is this that we can acquire knowledge of: "All people naturally strive for knowledge. An indication of this is our love of the senses. For even aside from when they are useful, we love the senses in themselves, and most of all the sense of sight" (Aristotle 2008: 63).

While Plato and Aristotle have different epistemologies, modern philosophy and science have elements of both rationalism and empiricism. In the case of quantum physics, for example, we must build theories based on observations, but we also rely on mathematical and physical ideas that cannot be directly observed. Some philosophers have argued that both Plato's rationalism and Aristotle's empiricism are essential elements in a unified theory of knowledge. However, others have criticized Plato's theory of forms for its lack of a systematic explanation for the relationship between the world of ideas and the sensory world, and have questioned Aristotle's reliance on the senses as the sole source of knowledge.

To challenge your understanding of the material, try the English quiz below. Scroll down for the Norwegian version of the text.

Are both rationalism and empiricism essential elements in a unified epistemology?

The philosopher and mathematician Alfred North Whitehead wrote in Process and Reality (1979, p. 39):

The safest general characterization of the European philosophical tradition is that it consists of a series of footnotes to Plato. I do not mean the systematic scheme of thought which scholars have doubtfully extracted from his writings. I allude to the wealth of general ideas scattered through them.

Let us therefore first explain Plato's epistemology and compare it with key points in Aristotle's knowledge foundation before we examine whether, in the light of modern philosophy—such as Heisenberg's thinking—it is possible to highlight arguments that both Plato's rationalism and Aristotle's empiricism are essential elements in a unified theory of knowledge.

As we will see, both Plato and Aristotle believe that knowledge must be about the unchanging, but then the two thinkers go in different directions: Plato believes that knowledge must be sought in the unchanging forms in an otherworldly realm of ideas, while Aristotle, on the other hand, believes that there are unchanging features of the senses themselves: the forms of things. For Aristotle, therefore, there is only one reality, while for Plato there are two.

Rationalism versus empiricism

Plato's theory of ideas—or theory of forms, as it should perhaps be called, as the word "idea" today connotes something that is in the head—is the core of his epistemology. Plato's ideas, or forms, do not exist in the head, but are connected to the head in that they can only be contemplated with the eyes of the soul: the higher intellect, or nous. Plato's view of knowledge is thus radically different from the current consensus. All things we experience in this material, and visible to the eye, world have no fundamental existence for Plato.

Plato is therefore, like Descartes, a rationalist, but Plato does not doubt the senses themselves first and foremost. On the contrary, he claims that the sensible world is fluid and that it is only a shadow of an eternal realm of ideas. Therefore, the senses are of little help in contact with this realm of ideas: "When the ideas are not sensible, that is, not something we can contact with our senses, it must be the case that we come into contact with them through another type of cognitive ability we possess" (Dimas 2008: 208-9).

For the empiricist Aristotle, on the other hand, it is primarily the sensible, material world that is the real one, and it is this that we can acquire knowledge of: "All humans naturally strive for knowledge. A characteristic of this is our love of sensation. For even apart from when they are useful, we love the senses in themselves, and most of all the sense of sight" (Aristotle 2008: 63).

It is only with a Platonic rationalism that we can argue that the number pi has an infinite number of decimal places. Wittgenstein addresses a widespread confusion of rationalism and empiricism when he clarifies that the discovery of new decimals in an irrational number is an extension of mathematics itself (Wright 1980: 145). There is therefore no pre-made mathematical universe that we can simply examine empirically.

According to Aristotle, by generalizing from pure sensory experience, we can gain knowledge of the four causal relationships using the operations of induction, abstraction, and idealization (Rabbås 2008: 230).

However, for Plato, the sensible and material world is unsuitable for obtaining knowledge, as it is in constant change: "According to Plato, sensible things are constantly becoming something other than what they are at the moment" (Dimas 2008: 207). The sensible world is therefore second-class compared to the world of ideas, but Plato does not completely distance himself from the material reality. Plato speaks of the sensible world merely imitating the ideas (Dimas 2008: 209-10), but we cannot do without the senses and the sensible world:

The senses therefore solely put us in contact with sensible things. Therefore, their epistemological contribution is limited, but at the same time also completely indispensable. Firstly, the senses reveal to us the physical world that surrounds us. Their most important epistemological contribution is however to be found in what is also problematic about them, namely that they lack stability. (Dimas 2008: 211.)

Plato does not doubt the sensible world and the senses in the same way as Kant: Although man has a pre-theoretical knowledge, a kind of a priori knowledge, of the world, the senses present reality to us as it is. It is therefore primarily the instability of the sensible world, which we become aware of through our senses, that initiates the philosophical process. And it is this process that ultimately can lead to knowledge of the ideas. For although the world of ideas exists independently of us, we can reach knowledge of it through our thinking:

Plato's line of thought is as follows: We relate to the ideas by having knowledge of them, and knowledge assumes the existence of two independent things: The one who knows and the thing that is known. The ideas therefore exist according to Plato in and of themselves and independently of our thinking, but we are able to attain knowledge of them through our thinking (Dimas 2008: 208-9).

Since it is by examining the world of thought that we can gain insight into the world of ideas, mathematics becomes, in contrast to Aristotle, a fundamental science for Plato: Mathematics is the model for how to obtain certain knowledge.

That Aristotle appears to be uninterested in mathematics appears to a modern reader as a gap in his epistemology. The modern, scientific worldview is to a large extent a rationally (and empirically) constructed system based on mathematics: “(...) quantum theory even forces us to formulate the laws as statistical laws and thus fundamentally abandon determinism” (Heisenberg 2008: 158). Heisenberg's way of thinking is therefore largely incompatible with an Aristotelian epistemology where a light thing rises because it is the nature of a light thing to rise.

Plato's theory of ideas

In the dialogue Menon, Plato does not mention his theory of ideas (Dimas 2008: 206). He does so in the dialogue Phaedo (Plato 1989: 40-98), where Socrates prepares his students for his imminent death. He tells them that the soul is only imprisoned in the body, and death frees it so that it can return to the top of heaven, where it can see beyond the sensory world and learn about the ideas. For Socrates, therefore, philosophy is a kind of exercise in dying.

For Aristotle, on the other hand, the soul cannot be realized without a human body. Whether Aristotle believes the soul is immortal is unclear, as he gives us two conflicting definitions of the soul (Aristotle 2008: 69-72).

For example, falling in love is for Plato a reminder of how much we love the beautiful things we remember from the world of ideas. All beauty in the material world is beautiful because it reminds us of the beauty beyond this world: "In connection with beauty, Plato in the dialogue The Republic claims that it would be wrong to focus exclusively on a thing's sensible qualities if one wanted to investigate what makes it beautiful" (Dimas 2008: 208).

For Plato, therefore, the pursuit of true knowledge and wisdom is associated with great love—hence the term philosophia: love of wisdom. Plato also calls the longing to return to the world of ideas, to return to true knowledge, eros. Socrates also seduces his young friends, not to physical love, but precisely to philosophy. In one of the middle dialogues, the dialogue Phaedrus (Plato 1989: 475-525), Socrates goes with his young friend Phaedrus outside the city wall to discuss philosophy, or perhaps more precisely; love and rhetoric. In this dialogue, Plato allows Socrates to deliver two grand speeches. There is reason to argue that Socrates' final speech in the dialogue is about how written language, ordinary knowledge, is secondary to seeing into the world of ideas. In the speech, Socrates tells a story about how written language came to Egypt (Plato 1989: 520): The god Thoth offers the king a newly invented tool to improve memory and gain wisdom, namely written language. The king replies that this tool would only make people believe that they remembered and knew a lot, while in reality they could not or had not understood anything at all.

It can be argued that Plato has Socrates present the reason why he himself does not write: for Socrates, the goal is only to be a midwife in helping others come to realize that they do not have knowledge of what they think they know, and then to help them remember the knowledge they have within themselves. For Socrates, philosophical knowledge is not something that can be written down or taught in the usual way, because it requires the person who is climbing out of ignorance to see into the eternal forms to do so with their own soul powers. In the same way, no mathematics professor will be able to explain to a student the essence of a geometric proof, if the student does not at some point get insight into the form behind the chalk lines on the board—or as in the Meno dialogue: the lines in the sand.

The Cave Myth, as told in the Republic, Book VII (Plato 1989: 747-49), shows that someone who tries to go back down into the cave to convince those who sit there absorbed in shadow images will never be able to reach them with their knowledge. The person who tries will actually run a great risk of being killed, like Socrates himself.

In light of this, Plato's authorship becomes somewhat paradoxical. Even more paradoxical is that Plato, in the Republic, banishes poets from the ideal state (Plato 1989: 642). The explanation for the latter is that Plato's authorship is not poetry because it does not try to imitate the sensible world, but rather points to the world of ideas.

On the other hand, Aristotle has no qualms about naming, classifying, reifying and cataloging. In comparison to Plato, he writes long, comprehensive and systematic treatises (Rabbås 2008: 230) where he tries to define everything as precisely as possible. Aristotle is therefore a systematic thinker in a completely different way than Plato, who primarily almost seduces us to engage in truth-seeking with him in his literary dialogues.

However, Socrates is at least as concerned with clarifying his concepts as Aristotle is. The dialogue Meno shows that it is most important for Socrates to systematically lead Meno to the realization that he does not know what is contained in the concept of virtue (Plato 2008: 21-52). When Meno finally agrees with Socrates on this, the dialogue is over. For Plato, it seems more important to show what one cannot say anything about, rather than, as is the case with Aristotle, say something about everything one comes across. Knowledge is for Plato not something one can say anything directly about, while it is the opposite for Aristotle. This difference is also highlighted by Aristotle's emphasis that knowledge requires memory.

However, it does not seem possible to claim that either Plato or Aristotle provide the best-founded answers to the relationship between language and reality: For example, Ludwig Wittgenstein writes in his Tractatus Logico-Philosophicus both that "The limits of my language mean the limits of my world" (Tractaus Logico-Philosophicus point 5.6) and "What we cannot speak about we must pass over in silence" (Tractaus Logico-Philosophicus point 7).

Plato's theory of recollection

For Aristotle, learning is a realization of the human form, while what we call learning is primarily recollection for Plato.

To guide his conversation partners towards knowledge, Socrates uses a specific form of dialectical method. It consists of presenting himself as completely ignorant, and according to him, he is also that: "For I do not confuse others while I know the way myself, but by being confused myself, more than anyone else, I create confusion in others as well" (Plato 2008: 31). But by bringing both himself and others to this point where both he and the other know that they do not know, a great paradox arises, a paradox that Menon puts into words:

And in what way, Socrates, will you examine what you do not know at all what it is? What qualities will you assume you already know when you investigate? And if you were to happen to come across it, how will you know it was what you were looking for? (Plato 2008: 31).

Socrates does not think this is a good argument. Not because he thinks Menon is completely wrong—Socrates agrees with Menon that "if scientific investigations are to be of any use, it is a prerequisite that one knows the answer in a certain sense for what one investigates" (Dimas 2008: 203-4)—but Socrates believes his theory of recollection, anamnesis, explains why this is the case, and thus refutes Menon's polemical argument:

Since the soul is immortal and has been born many times, and since it has seen everything here and in Hades, there is nothing it has not learned. Therefore, it is not so strange that it is able to recall what it previously knew, both about virtue and other things. (Plato 2008: 32).

Based on the explanation Socrates gives here, one might wonder where the knowledge came from in the first place: If everything we can recall now is something we have learned in a previous life, when was the first time we learned anything? Plato presents a slightly different view in another text: "In the dialogue Phaedo, Plato presents an argument that we recall knowledge that the soul possessed before it was born united with the body" (Dimas 2008: 206). Being united with a human body is for Plato a fall, and in this fall the soul also forgets all the knowledge it had, "but can remember parts of, or in some cases, all of its forgotten wisdom" (Dimas 2008: 203).

Menon is not yet completely convinced by Socrates' argument, and asks if Socrates can show him that it is indeed as he says. Socrates believes it will not be easy, but asks to borrow one of Menon's slaves. By only asking questions and drawing figures in the sand, Socrates now brings the slave to the true understanding of what we know today as Pythagoras' theorem. For Plato, it is an important point that true understanding is not the same as knowledge. What Socrates shows Menon is that the slave is able to recognize the truth when he sees it: He recognizes the truth when he sees it due to a deeper "kinship between our faculties of discernment and that which is the object of our knowledge" (Dimas 2008: 204). Achieving knowledge thus presupposes that our faculties of discernment are exercised: It is not the case that everyone can understand everything. The little slave could not also derive Pythagoras' theorem on his own, or explain it to anyone.

Plato distinguishes between three degrees of knowledge: pre-theoretical knowledge, correct perception and philosophical knowledge. Pre-theoretical knowledge is something we all have. Socrates says we all have knowledge of the concept of equality (Dimas 2008: 206). "Whoever has a perception [pre-theoretical knowledge], obviously believes it to be true, otherwise they would not have it" (Dimas 2008: 205). All perceptions are therefore not untrue, but they differ from a correct perception in that it is impossible to doubt a correct perception (Dimas 2008: 205). The slave boy in Meno has achieved correct perception of Pythagoras' theorem. However, the one who has philosophical knowledge of Pythagoras' theorem can justify it, knows how it relates to other proofs, and can teach it to others. "Such knowledge is very difficult to obtain, and it seems clear that Plato is convinced that no one has it, although he is also convinced that it is possible to obtain it" (Dimas 2008: 207).

Aristotle agrees that only someone who has knowledge can teach something: "In general, it is a sign of someone who knows that he can teach" (Aristotle 2008: 64). Someone who has knowledge knows why something is done, but he believes that experience often will surpass theoretical knowledge in practice (Aristotle 2008: 63-7). For Aristotle, pure philosophy is a luxury activity that was first introduced when all other needs were met: Mathematics was invented by the Egyptian priests because they had leisure time (Aristotle 2008: 65). However, it is not pure sensation itself that gives the highest knowledge, wisdom. Instead, it is the most universal things furthest from human sensation, and those that deal with first causes, that give the highest knowledge, and thus also the ability to teach (Aristotle 2008: 65). Science of first causes is the most scientific knowledge, but at the same time the least necessary: "For it is believed that God is among the causes of all things and a first principle; and such scientific knowledge is possessed by God alone, or God above all others" (Aristotle 2008: 67).

Both the view of wisdom as something divine, and the doctrine of the final cause, make Aristotle more similar to Plato than what a modern materialist resembles Plato. Plato's view is possibly more homogenous and well-founded when it comes to the question of how and why humans seek knowledge: In light of modern physics' practical applications, it seems strange to claim that knowledge of first causes is the least useful knowledge.

Another difference is that Plato, in contrast to Aristotle, believes that someone who knows what is good will actually strive for the good and do the virtuous (Plato 2008: 28). Plato's epistemology seems to have an extra depth and meaning, as it has real, practical consequences.

The sensory world and the world of ideas

One main objection to Plato's epistemology is that he does not provide a systematic account of the relationship between the world of ideas and the sensory world (Dimas 2008: 209). Plato's theory of knowledge through recollection can also be criticized because it apparently has problems explaining where the soul learned something for the first time. Plato's argument would here possibly be that no one can explain this in words, and that one can only understand it by seeing the world of ideas.

However, it is not easy to dismiss Plato's theory of ideas on this basis, as language, as Plato argues, is not sufficient to describe either the sensible world or a higher reality.

On the other hand, from a Kantian perspective, one could argue that Aristotle actually does not have an epistemology at all, as he only accepts the sensory world as it appears to him, without further problematizing this foundation of knowledge: For Aristotle, human reason goes beyond sensation and experience only by "grasping connections that can explain what we observe" (Rabbås 2008: 230).

Plato would perhaps say that Aristotle confuses the shadows with reality, while Aristotle on the other hand believes that Plato multiplies things in the world with his theory of ideas.

Modern scientific epistemology, exemplified by quantum physics, is based on both Platonic rationalism and Aristotelian empiricism. It seems that it is impossible to prefer one over the other: Of course, we must build theories based on observations, but it is also impossible to create these theories if we do not assume a mathematical, and in a way physical, world of ideas.

For example, it is only from a Platonic rationalism that we can believe that the number pi has an infinite number of decimals. Wittgenstein addresses a widespread confusion of rationalism and empiricism when he clarifies that the discovery of new decimals in an irrational number is an extension of mathematics itself (Wright 1980: 145). Therefore, there is not a finished mathematical universe that we simply need to investigate empirically. Therefore, it seems that both Plato's and Aristotle's epistemologies are essential elementary particles in a modern philosophy, and therefore also for science in a broader sense.

  

Norwegian summary

Platons rasjonalisme og Aristoteles' empirisme er to forskjellige tilnærminger til kunnskap og erkjennelse. Platon mente at den virkelige kunnskapen lå i de uforanderlige formene i en hinsidig idéverden, og at sansene ikke kunne gi oss adgang til denne kunnskapen. Derimot mente Aristoteles at den virkelige kunnskapen lå i den sansbare verden, og at det var gjennom sansingene at vi kunne skaffe oss denne kunnskapen. Disse to synspunktene kan ses på som to ytterpunkter i en spektrum, der rasjonalisme fokuserer på rasjonelle og abstrakte begreper, mens empirisme fokuserer på observasjon og erfaring.

I moderne filosofi har det vært en debatt om hvilken av disse tilnærmingene som er den mest vellykkede i å gi oss en enhetlig erkjennelsesteori. Noen har hevdet at en enhetlig epistemologi må inkludere elementer fra både rasjonalisme og empirisme, mens andre har argumentert for at en av disse tilnærmingene er den eneste veien til sann kunnskap. For eksempel har Immanuel Kant forsøkt å kombinere elementer av rasjonalisme og empirisme i sin kritisk filosofi, mens andre filosofer som Willard Van Orman Quine har argumentert for at det ikke finnes noen skarpe skiller mellom de to tilnærmingene, og at de i stedet utgjør to sider av samme sak.

I lys av moderne tenkning kan det altså argumenteres både for og imot at både Platons rasjonalisme og Aristoteles' empirisme er essensielle elementer i en enhetlig epistemologi. Det avhenger av hvilken teori man ønsker å forfølge og hvilke prinsipper man ønsker å legge til grunn for sin kunnskapsutvikling.

Platons idélære er en del av hans epistemologi, eller lære om kunnskap. Idélæren handler om Platons syn på at det finnes uforanderlige former, eller ideer, som ligger bortenfor den materielle verden vi sanser. Platons idélære sier at den virkelige kunnskapen ligger i disse ideene, og at vi kan komme i kontakt med dem ved å bruke vår sjel og intellekt, eller nous, istedenfor våre sanser. Platon mente at det å filosofere var en slags øvelse i å dø, og at det å søke sann viten og visdom var forbundet med stor kjærlighet, eller eros.

Aristoteles' epistemologi, derimot, fokuserer på den materielle verden som den virkelige, og hevder at vi kan skaffe kunnskap om denne verdenen gjennom sansingene våre. Aristoteles mente likevel at sjelen ikke kan eksistere uten en menneskekropp.

Er både rasjonalisme og empirisme essensielle elementer i en enhetlig epistemologi?

Filosofen og matematikeren Alfred North Whitehead skrev i Process and Reality (1979, s. 39):

The safest general characterization of the European philosophical tradition is that it consists of a series of footnotes to Plato. I do not mean the systematic scheme of thought which scholars have doubtfully extracted from his writings. I allude to the wealth of general ideas scattered through them...

La oss derfor først redegjøre for nettopp Platons epistemologi, og sammenlikne denne med sentrale punkter i Aristoteles’ kunnskapsfundering før vi undersøker om det i lys av moderne filosofi – som for eksempel Heisenbergs tenkning – er mulig å synliggjøre argumenter for at både Platons rasjonalisme og Aristoteles’ empirisme er essensielle elementer i en enhetlig erkjennelsesteori.

Som vi skal se mener både Platon og Aristoteles at viten må være om det uforanderlige, men deretter går de to tenkerne i hver sin retning: Platon mener kunnskap må søkes i de uforanderlige formene i en hinsidig idéverden, mens Aristoteles derimot mener det finnes uforanderlige trekk ved sansetingene i seg selv: tingenes former. For Aristoteles finnes det altså kun én virkelighet, mens det for Platon finnes to.

Rasjonalisme versus empiri

Platons idélære – eller formlære, som den kanskje heller burde kalles, ettersom ordet idé i dag innebærer konnotasjoner til noe som er inne i hodet – er kjernen i hans epistemologi. Platons ideer, eller former, befinner seg ikke inne i hodet, men har tilknytning til hodet ved at de bare kan kontempleres med sjelens øyne: det høyere intellekt, eller nous. Platons syn på kunnskap blir slik sett radikalt forskjellig fra det som er gjeldende konsensus i vår tid. Alle ting vi opplever i denne materielle, og for kroppsøyet synlige, verden, har ingen fundamental eksistens for Platon.

Platon er altså i likhet med Descartes rasjonalist, men Platon betviler ikke først og fremst sansene i seg selv. Derimot hevder han at den sansbare verden er flytende, og at den kun er en avskygning av en evig idéverden. For å komme i kontakt med denne idéverdenen er altså ikke sansene til mye hjelp: ”Når ideene ikke er sansbare, altså ikke noe vi kan komme i kontakt med ved hjelp av våre sanser, må det være slik at vi kommer i kontakt med dem ved hjelp av en annen type erkjennelsesevne vi besitter” (Dimas 2008: 208–9).

For empiristen Aristoteles er det derimot først og fremst den sansbare, materielle verden som er den virkelige, og det er denne vi kan skaffe kunnskap om: "Alle mennesker streber av naturen etter viten. Et kjennetegn på dette er vår kjærlighet til sansningen. For også bortsett fra når de er nyttige, elsker vi sansene i seg selv, og mest av alle synssansen" (Aristoteles 2008: 63).

Det er for eksempel kun med utgangspunkt i en platonsk rasjonalisme vi kan mene at tallet pi har uendelig mange desimaler. Wittgenstein adresserer en utbredt sammenblanding av rasjonalisme og empiri når han presiserer at oppdagelsen av nye desimaler i et irrasjonelt tall er en utvidelse av selve matematikken (Wright 1980: 145). Det eksisterer altså ikke et ferdiglaget matematisk univers vi helt enkelt bare kan undersøke empirisk.

Ved å generalisere fra den rene sanseerfaring, kan vi ifølge Aristoteles få viten om de fire årsakssammenhengene ved hjelp av operasjonene induksjon, abstraksjon og idealisering (Rabbås 2008: 230).

For Platon er derimot den sansbare og materielle verden uegnet til å fremskaffe viten, ettersom den er i evig forandring: "Ifølge Platon blir sansbare ting hele tiden til noe annet enn det de er i øyeblikket" (Dimas 2008: 207). Den sansbare verden er derfor annenrangs i forhold til idéverdenen, men Platon tar likevel ikke fullstendig avstand fra den materielle virkelighet. Platon snakker om at sanseverdenen bare etterlikner ideene (Dimas 2008: 209–10), men vi kan likevel ikke klare oss uten sansene og den sansbare verden:

Sansene setter oss altså utelukkende i kontakt med de sansbare tingene. Derfor er deres epistemologiske bidrag begrenset, men samtidig også helt uunnværlig. For det første åpenbarer sansene for oss den fysiske verden som omgir oss. Deres viktigste epistemologiske bidrag er imidlertid å finne i det som også er problematisk ved dem, nemlig at de mangler stabilitet. (Dimas 2008: 211.)

Platon betviler altså ikke den sansbare verden og sansene på samme måte som Kant: Selv om mennesket har en førteoretisk viten, en slags a priori kunnskap, om verden, presenterer sansene virkeligheten for oss slik den er. Det er derfor først og fremst den sansbare verdens ustabilitet, som vi får kjennskap til gjennom våre sanser, som setter i gang den filosofiske prosess. Og det er denne prosessen som til slutt kan føre frem til viten om ideene. For selv om idéverdenen er uavhengig av oss, kan vi ved hjelp av vår tenkning nå frem til kunnskap om den:

Platons tankegang er slik: Vi forholder oss til ideene ved at vi har viten om dem, og viten forutsetter eksistensen av to uavhengige ting: Den som vet og det som vites. Ideene eksisterer altså ifølge Platon i seg selv og uavhengig av vår tenkning, men vi er i stand til å oppnå viten om dem ved hjelp av vår tenkning (Dimas 2008: 208–9).

Ettersom det er ved å undersøke tenkningens verden vi kan få innsikt i idéverdenen, blir matematikk, i motsetning til for Aristoteles, en grunnvitenskap for Platon: Matematikk er forbildet for hvordan man oppnår sikker viten.

At Aristoteles derimot ser ut til å være uinteressert i matematikk, fremstår for en moderne leser som et hull i hans epistemologi. Det moderne, vitenskapelige verdensbilde er i stor grad et rasjonelt (og empirisk) konstruert system basert på matematikk: ”(...) kvanteteorien sågar tvinger oss til å formulere lovene som statistiske lover og dermed grunnleggende gå bort fra determinismen” (Heisenberg 2008: 158). Heisenbergs måte å tenke på er altså i stor grad uforenlig med en aristotelisk epistemologi hvor en lett ting stiger fordi det er en lett tings natur å stige.            

Platons idélære

I dialogen Menon skriver Platon ingenting om sin idélære (Dimas 2008: 206). Det gjør han derimot i dialogen Faidon (Platon 1989: 40–98), hvor Sokrates forbereder studentene sine på at han snart skal dø. Han forteller at sjelen kun er fengslet i kroppen, og døden setter den fri slik at den kan reise tilbake til toppen av himmelen, hvor den kan se bortenfor sanseverdenen og slik lære om ideene. For Sokrates er derfor det å filosofere en slags øvelse i å dø.

For Aristoteles, derimot, kan ikke sjelen virkeliggjøres uten en menneskekropp. Om Aristoteles likevel mener at sjelen er udødelig er uklart, ettersom han gir oss to motstridende definisjoner av sjelen (Aristoteles 2008: 69–72).

Det å for eksempel forelske seg, er for Platon en påminnelse om hvor mye vi elsker det skjønne vi husker fra idéverdenen. All skjønnhet i den materielle verden er skjønn fordi den minner om skjønnheten bortenfor denne verden: "I forbindelse med skjønnhet påstår Platon i dialogen Staten at det ville være feil å fokusere utelukkende på en tings sansbare egenskaper hvis man ville undersøke hva som gjør den vakker" (Dimas 2008: 208).

For Platon er derfor det å søke sann viten og visdom forbundet med stor kjærlighet – derav termen filosofia: kjærlighet til visdom. Platon kaller også menneskets lengting tilbake til ideenes verden, tilbake til sann viten, for eros. Sokrates forfører da også sine unge venner, ikke til fysisk elskov, men nettopp til å filosofere. I en av de midtre dialogene, dialogen Faidros (Platon 1989: 475–525) blir Sokrates med sin unge venn Faidros utenfor bymuren for å diskutere filosofi, eller kanskje mer presist; kjærlighet og retorikk. I denne dialogen lar Platon Sokrates fremføre to storslagne taler. Det er grunnlag for å argumentere for at Sokrates’ siste tale i dialogen handler om at det skrevne språk, vanlig kunnskap, er sekundær til det å skue inn i idéverdenen. I talen forteller Sokrates en historie om hvordan skriftspråket kom til Egypt (Platon 1989: 520): Guden Tuth tilbyr kongen et nyoppfunnet verktøy til å forbedre hukommelsen og skaffe visdom med, nemlig skriftspråket. Kongen svarer at dette redskapet bare ville få folk til å tro at de både husket og kunne en masse, mens de i virkeligheten verken kunne eller hadde forstått noe som helst.

Det kan hevdes at Platon slik lar Sokrates legge frem grunnen til at han selv ikke skriver: For Sokrates er målet kun det å være fødselshjelper for at andre skal komme frem til at de ikke har viten om det de tror de vet, og så å hjelpe dem til å gjenerindre den viten de har inne i seg. For Sokrates er altså filosofisk viten ikke noe som kan skrives ned eller læres bort på vanlig måte, fordi den krever at den som skal klatre ut av uvitenheten for å skue inn i de evige formene, må gjøre det med egne sjelsevner. På samme måte vil ingen matematikkprofessor kunne forklare en student essensen av et geometrisk bevis, dersom ikke studenten selv på et eller annet tidspunkt får innsikt i formen som ligger bak krittstrekene på tavlen – eller som i dialogen Menon: strekene i sanden.

Hulemyten som fortelles i Staten, bok VII (Platon 1989: 747–49), viser at den som forsøker å gå ned igjen i hulen for å overbevise dem som der sitter oppslukt av skyggebildene, aldri vil kunne nå frem med sin kunnskap. Den som forsøker vil faktisk løpe en stor risiko for å bli drept, i likhet med Sokrates selv.

Sett i lys av dette blir Platons forfatterskap noe paradoksalt. Enda mer paradoksalt blir det av at Platon i Staten kaster poetene ut av idealstaten (Platon 1989: 642). Forklaringen på det siste er at Platons forfatterskap ikke er poesi ettersom den ikke prøver å etterlikne sanseverdenen, men derimot peker på idéverdenen.

Aristoteles har på sin side ingen betenkeligheter med å navnsette, klassifisere, reifisere og katalogisere. Sammenliknet med Platon skriver han lange, omfattende og systematiske avhandlinger (Rabbås 2008: 230) hvor han forsøker å definere alt så presist som mulig. Aristoteles er derfor en systemtenker på en helt annen måte enn Platon, som først og fremst nærmest forfører oss til å bedrive sannhetssøking sammen med ham i sine litterære dialoger.

Likevel er Sokrates minst like opptatt av å få klarhet i sine begreper som det Aristoteles er. Dialogen Menon viser at viktigst for Sokrates er systematisk å drive Menon frem til erkjennelsen av at han ikke vet hva som ligger i begrepet dyd (Platon 2008: 21–52). Når Menon endelig er blitt enig med Sokrates i dette, er dialogen over. For Platon ser det altså ut til å være viktigere å vise hva man ikke kan si noe om, enn, som tilfellet er med Aristoteles, si noe om alt man kommer over. Viten er for Platon ikke noe man kan si noe direkte om, mens det er motsatt for Aristoteles. Denne forskjellen synliggjøres også av at Aristoteles gjør et poeng av at viten forutsetter hukommelse.

Det ser imidlertid ikke ut til å være mulig å hevde at verken Platon eller Aristoteles gir best funderte svar på sammenhengen mellom språk og virkelighet: For eksempel skriver Ludwig Wittgenstein i sin Tractatus Logicus-Philosophicus både at ”Språket er grensen for min verden” (Tractaus Logicus-Philosophicus punkt 5.6) og ”Om det man ikke kan tale må man tie” (Tractaus Logicus-Philosophicus punkt 7).

Platons gjenerindringslære

For Aristoteles er det å lære en virkeliggjøring av menneskets form, mens det vi kaller læring først og fremst er gjenerindring for Platon.

For å veilede sine samtalepartnere mot viten anvender Sokrates en spesiell form for dialektisk metode. Den består i å fremstille seg selv som totalt uvitende, og ifølge ham selv er han også det: "For jeg gjør ikke andre forvirret mens jeg vet veien selv, men ved at jeg selv er forvirret, mer enn noen andre, skaper jeg forvirring også hos andre" (Platon 2008: 31). Men ved å bringe både seg selv og andre frem til dette punktet hvor både han selv og den andre vet at de ikke vet, oppstår et stort paradoks, et paradoks Menon setter ord på:

Og på hvilken måte, Sokrates, skal du undersøke det som du overhodet ikke vet hva er? Hvilke av de egenskaper du ikke kjenner, vil du forutsette når du undersøker? Og hvis du skulle slumpe til å komme over det, hvordan skal du vite at det var det du lette etter? (Platon 2008: 31).

Sokrates synes ikke dette er et godt argument. Ikke fordi han mener Menon tar helt feil – Sokrates er enig med Menon i at "dersom vitenskapelige undersøkelser skal være til noen nytte, er det en forutsetning at man i en viss forstand allerede kjenner svaret for det man undersøker" (Dimas 2008: 203–4) – men Sokrates mener hans gjenerindringslære, anamnese, forklarer hvorfor det er slik, og dermed motbeviser Menons polemiske argument: 

Siden sjelen er udødelig og er blitt født mange ganger, og siden den har sett allting, både her og i Hades, finnes det ingenting den ikke har lært. Derfor er det ikke så underlig at den er i stand til å gjenerindre det den tideligere visste, både om dyden og andre ting. (Platon 2008: 32).

Ut fra forklaringen Sokrates her gir, kan man lure på hvor kunnskapen kom fra i første omgang: Dersom alt vi kan gjenerindre nå er noe vi har lært i et tidligere liv, når var da første gang vi lærte noe? Platon presenterer et litt annet syn i en annen tekst: "I dialogen Faidon gir Platon et argument for at vi gjenerindrer viten som sjelen vår var i besittelse av før den ble født forent med kroppen" (Dimas 2008: 206). Det å bli forent med en menneskekropp er for Platon et fall, og i dette fallet glemmer også sjelen alt den hadde av kunnskap, "men kan gjenerindre deler av, eller i noen tilfeller hele sin glemte viten" (Dimas 2008: 203).

Menon er foreløpig ikke helt overbevist av Sokrates’ argument, og spør om Sokrates kan vise ham at det faktisk er slik som han sier. Sokrates mener at det ikke blir lett, men ber om å få låne en av slaveguttene til Menon. Ved kun å stille spørsmål og tegne figurer i sanden, bringer nå Sokrates slavegutten frem til sann oppfatning om det vi i dag kjenner som Pythagoras' teorem. For Platon er det et viktig poeng at sann oppfatning ikke er det samme som viten. Det Sokrates viser Menon, er at slavegutten er i stand til å gjenkjenne sannheten når han ser den: Han gjenkjenner sannheten når han ser den på grunn av et dypere "slektskap mellom våre erkjennelsesevner og det som blir gjenstand for vår viten" (Dimas 2008: 204). Det å oppnå viten forutsetter altså at vår erkjennelsesevne blir øvet opp: Det er ikke slik at alle kan forstå alt. Den lille slavegutten kunne heller ikke utledet Pythagoras' teorem på egen hånd, eller forklart det til noen.

Platon differensierer mellom tre grader av viten: førteoretisk viten, sann oppfatning og filosofisk viten. Førteoretisk viten er noe vi alle har. Sokrates sier at vi alle har viten om for eksempel begrepet likhet (Dimas 2008: 206). "Den som har en oppfatning [førteoretisk viten], tror selvfølgelig at den er sann, ellers ville hun ikke ha den" (Dimas 2008: 205). Alle oppfatninger er altså ikke usanne, men skiller seg fra en sann oppfatning ved at det er umulig å tvile på en sann oppfatning (Dimas 2008: 205). Slavegutten i Menon har oppnådd sann oppfatning om Pythagoras' teorem. Den som derimot har filosofisk viten om Pythagoras’ teorem kan begrunne det, vet hvordan det forholder seg til andre bevis, og kan lære det bort til andre. "En slik viten er veldig vanskelig å oppnå, og det synes klart at Platon er overbevist om at ingen har den, selv om han også er overbevist om at den er mulig å oppnå" (Dimas 2008: 207).

Aristoteles er enig i at kun den som har kunnskap kan lære noe bort: ”I det hele tatt er det et tegn på den som vet, at han kan lære bort” (Aristoteles 2008 : 64). Den som har viten vet hvorfor noe gjøres, men han mener at erfaring ofte vil overgå teoretisk viten i praksis (Aristoteles 2008: 63–7). For Aristoteles er den rene filosofering en luksusvirksomhet som først ble innført da alle andre behov var dekket: Matematikk ble oppfunnet av det egyptiske presteskapet fordi de hadde anledning til fritid (Aristoteles 2008: 65). Likevel er det ikke ren sansning i seg selv som gir den høyeste kunnskap, visdom. Derimot er det de mest universelle tingene lengst fra menneskets sansning, og de som handler om førsteårsakene, som gir høyest kunnskap, og dermed også evne til å lære bort (Aristoteles 2008: 65). Vitenskap om førsteårsakene er den mest vitenskapelige kunnskap, men samtidig den minst nødvendige: ”For man mener at Gud er blant årsakene til alle ting og et førsteprinsipp; og en slik vitenskapelig kunnskap er det Gud alene som kan ha, eller Gud fremfor alle andre” (Aristoteles 2008: 67).

Både synet på visdom som noe guddommelig, og læren om målårsaken, gjør Aristoteles mer lik Platon enn det en moderne materialist likner Platon. Platons syn er muligens mer homogent og velfundert når det gjelder spørsmålet om hvordan og hvorfor mennesket søker kunnskap: Sett i lys av moderne fysikks praktiske anvendelser, blir det merkelig å hevde at viten om førsteårsakene er den minst nyttige viten.

Et annet skille er at Platon i motsetning til Aristoteles mener at den som vet hva som er godt, faktisk også vil etterstrebe det gode og gjøre det dydige (Platon 2008: 28). Platons epistemologi får, ved at den medfører reelle, praktiske konsekvenser, tilsynelatende en ekstra dybde og mening.

Sanseverden og idéverden

En hovedinnvending mot Platons epistemologi er at han ikke gir noen systematisk redegjørelse for sammenhengen mellom idéverden og sanseverden (Dimas 2008: 209). Platons fundering av erkjennelsen ved gjenerindring kan også kritiseres, ettersom den tilsynelatende har problemer med å forklare hvor sjelen lærte noe for første gang. Platons argument ville her muligens være at ingen kan forklare dette med ord, og at man kun kan forstå det ved selv å se idéverdenen.

Platons fundering av at det finnes en idéverden synes å ha fellestrekk med Descartes’ epistemologi, hvor han bruker Gud som et premiss for å bevise at Gud eksisterer (Descartes 2008: 87–96): Det at idéverdenen eksisterer, er en idé som bare kan undersøkes ved hjelp av gjenerindring av idéverdenen.

Det er likevel ikke så lett å avfeie Platons idélære på dette grunnlaget, ettersom språket, som Platon begrunner, ikke er tilstrekkelig til å beskrive verken den sansbare verden, eller en høyere virkelighet.

På den andre siden kunne man fra et kantiansk perspektiv argumentere for at Aristoteles egentlig ikke har noen epistemologi i det hele tatt, ettersom han bare aksepterer sanseverdenen slik den fremstår for ham, uten videre å problematisere denne kunnskapsfunderingen: For Aristoteles overskrider den menneskelige fornuft sansningen og erfaringen kun ved at den ”griper sammenhenger som kan forklare det vi iakttar” (Rabbås 2008: 230).

Platon ville kanskje si at Aristoteles forveksler skyggebildene med realiteten, mens Aristoteles på sin side mener Platon fordobler tingene i verden med sin idélære.

Moderne vitenskapelig epistemologi, eksemplifisert ved kvantefysikken, er fundert på både platonsk rasjonalisme og aristotelisk empirisme. Det ser ut til at det er umulig å foretrekke det ene fremfor det andre: Selvfølgelig må vi bygge teorier fundert på observasjoner, men det er også umulig å lage disse teoriene dersom vi ikke forutsetter en matematisk, og for så vidt fysisk, idéverden.

Det er for eksempel kun med utgangspunkt i en platonsk rasjonalisme vi kan mene at tallet pi har uendelig mange desimaler. Wittgenstein adresserer en utbredt sammenblanding av rasjonalisme og empiri når han presiserer at oppdagelsen av nye desimaler i et irrasjonelt tall er en utvidelse av selve matematikken (Wright 1980: 145). Det eksisterer altså ikke et ferdiglaget matematisk univers vi helt enkelt bare kan undersøke empirisk. Det kan altså virke som både Platons og Aristoteles epistemologi er essensielle elementærpartikler i en moderne filosofi, og dermed også for vitenskap i videre forstand. 

Quiz

1. What is Plato's theory of ideas also known as?
   a) Theory of forms
   b) Theory of knowledge
   c) Theory of the senses
   d) Theory of the soul

 

2. How does Plato believe we can gain knowledge of the eternal forms?
   a) Through sensory experience
   b) Through pure reason
   c) Through contemplation with the eyes of the soul
   D) Through the material world

 

3. How does Aristotle believe we can gain knowledge?
   a) Through sensory experience and generalization
   b) Through pure reason and contemplation with the eyes of the soul
   c) Through the material world and the senses
   D) Through the otherworldly realm of ideas

 

4. Who is a rationalist and who is an empiricist?
   a) Plato is a rationalist and Aristotle is an empiricist
   b) Aristotle is a rationalist and Plato is an empiricist
   c) Both Plato and Aristotle are rationalists
   D) Both Plato and Aristotle are empiricists

 

5. What does Plato believe about the sensible world?
   a) It is the only reality
   b) It is the shadow of an eternal realm of ideas
   c) It is constantly changing and therefore unsuitable for obtaining knowledge
   D) It is the only way to obtain knowledge

 

6. What does Aristotle believe about the soul?
   a) It is immortal and can be realized without a human body
   b) It is immortal but cannot be realized without a human body
   c) It is not immortal and cannot be realized without a human body
   D) It is not immortal but can be realized without a human body

 

7. What is Plato's view of knowledge in comparison to the current consensus?
   a) It is similar to the current consensus
   b) It is radically different from the current consensus
   c) It is only partially different from the current consensus
   D) It is more advanced than the current consensus

 

8. What is the goal of Socrates' philosophy according to Plato?
   a) To be a midwife in helping others come to realize their own knowledge
   b) To help others remember the knowledge they have within themselves
   c) To imitate the sensible world
   d) To point to the material world and the senses

 

9. What is the paradox of Plato's authorship?
   a) He writes about knowledge that cannot be written down or taught in the usual way b) He banishes poets from the ideal state
   c) He writes long, comprehensive and systematic treatises
   d) He writes about the eternal forms in an otherworldly realm of ideas, yet he also writes about the material world as a shadow of this realm

 

10. What is the main idea behind Plato's theory of ideas?
    a) That the sensible world is the only real one
    b) That the sensible world is a shadow of an eternal realm of ideas
    c) That the material world is unreliable for obtaining knowledge
    That the senses are the only way to acquire knowledge

 

11. What is the main idea behind Aristotle's theory of knowledge?
    a) That the sensible world is the only real one
    b) That the sensible world is a shadow of an eternal realm of ideas
    c) That the material world is unreliable for obtaining knowledge
    d) That the senses are the only way to acquire knowledge

 

12. What does Plato believe about the soul?
    a) That it is immortal
    b) That it is imprisoned in the body
    c) That it can be realized only with a human body
    d) That it is unclear whether it is immortal or not

 

13. What does Aristotle believe about the soul?
    a) That it is immortal
    b) That it is imprisoned in the body
    c) That it can be realized only with a human body
    d) That it is unclear whether it is immortal or not

 

14. According to Plato, what is the connection between beauty and the world of ideas?
    a) Beauty in the material world is beautiful because it is a reminder of the beauty beyond this world
    b) Beauty in the material world is the only true beauty
    c) Beauty in the material world is a shadow of the beauty in the world of ideas
    d) There is no connection between beauty and the world of ideas

 

15. According to Aristotle, how do we gain knowledge of the four causal relationships?
    a) By generalizing from pure sensory experience
    b) By contemplating the eternal forms
    c) By using the operations of induction, abstraction, and idealization
    d) By using the senses and the material world

 

16. What is the relationship between rationalism and empiricism in modern philosophy?
    a) Rationalism is superior to empiricism
    b) Empiricism is superior to rationalism
    c) Rationalism and empiricism are incompatible
    d) Rationalism and empiricism are both essential

 

17. What is the main difference between Plato and Aristotle's views on knowledge?
    a) Plato believes that knowledge must be sought in an otherworldly realm of ideas, while Aristotle believes that there are unchanging features of the senses themselves
    b) Plato believes that the material world is the real one, while Aristotle believes in an otherworldly realm of ideas
    c) Plato believes that the sensible world is fluid and only a shadow of an eternal realm of ideas, while Aristotle believes that the sensible, material world is the only reality
    d) Plato believes that knowledge must be about the unchanging, while Aristotle believes that all knowledge comes from sensory experience

Correct answers

References

Aristoteles 2008, ”Metafysikken: Utdrag fra Bok I”, i A. Pedersen (red.), Exphil I: Filosofi- og vitenskapshistorie, 4. utgave, Universitetet i Oslo, Filosofisk institutt, Oslo.

Descartes, R. 2008, ”Meditasjoner over filosofiens grunnlag: Utdrag”, i A. Pedersen (red.), Exphil I: Filosofi- og vitenskapshistorie, 4. utgave, Universitetet i Oslo, Filosofisk institutt, Oslo.

Dimas, P. 2008, ”Platon”, i A. Pedersen (red.), Exphil I: Filosofi- og vitenskapshistorie, 4. utgave, Universitetet i Oslo, Filosofisk institutt, Oslo.

Heisenberg W. 2008, ”Atomfysikk og kausallov”, i A. Pedersen (red.), Exphil I: Filosofi- og vitenskapshistorie, 4. utgave, Universitetet i Oslo, Filosofisk institutt, Oslo.

Platon 2008, ”Menon”, i A. Pedersen (red.), Exphil I: Filosofi- og vitenskapshistorie, 4. utgave, Universitetet i Oslo, Filosofisk institutt, Oslo.

Platon 1989, The Collected Dialogues of Plato: Including the Letters, Princeton University Press, New Jersey.

Rabbås, Ø. 2008, ”Aristoteles”, i A. Pedersen (red.), Exphil I: Filosofi- og vitenskapshistorie, 4. utgave, Universitetet i Oslo, Filosofisk institutt, Oslo.

Whitehead, A. N. (1979). In David R. Griffin, & Donald W. Sherburne (Eds.), Process and reality (corrected edition). New York: The Free Press.

Wittgenstein, Ludwig., Tractatus Logico-Philosophicus, hypertext of the Ogden bilingual edition with an introduction by Bertrand Russell: http://www.kfs.org/~jonathan/witt/tlph.html.

Wright, C. 1980, Wittgenstein on the Foundations of Mathematics, Gerald Duckworth & Co. Ltd., London.